Mannen min, Tim

Det finnes bare en mann i mitt liv... Han heter Tim, er fra Ecuador, har moerke fine oyne og er utrolig kosete. Han elsker aa bli kloedd paa magen, samt kiles under armen, og er alltid trofast...

hva skal man si...

Jeg er ikke en person som bruker skryte saa veldig, spesielt ikke legge ut om alt og alle, men situasjonen er litt annereledes naa. Jeg har nemlig ingen venninner aa prate med daglig, og frustrasjonen maa ut paa en eller annen maate... Det bruker vel kanskje ikke skje saa mye som det gjor naa heller iogforseg... Storyen er:

Uansett, Canadensern reiste, uten aa si ha det, frustrasjon nr 1.
Jeg reiste idag paa dagutflukt med en costa ricaer som jeg moette via couchsurfing. Vi var ute og festa hele natten sammen paa fredag med ei annen norsk blond sak paa 19 og Alejandros venn Pablo, som har bodd i Bergen noen maaneder. Det var en hysterisk morsom kveld og vi hadde goy alle sammen. Alejandro en den typiske snille gutten, paa 29 som begynner aa bli frustert over aa ikke treffe noen. Han er noe av en geek, og jeg tror nok ikke jentene i costa rica setter pris paa det. De vil ha de saa macho som mulig. Alejandro er vennemateriale, og det er det, snille gutter kommer aldrig noen vei. Vennen hans Pablo, er en liten morsom og supersjarmerende type, mer min smak, bortsett fra at han er en halvmeter kortere enn meg...

Poenget mitt? Idag var jeg daa paa utflykt med vennen min Alejandro, og selvsagt blir han mer og mer kontaktsokende. Jeg haapet jeg bare innbillet meg ting, men paa bussreisen hjem naar jeg forsokte sove merker jeg at han stryker meg opp og ned armen lenge.. naar jeg sover.. jada, klarte meg da uten de store pinlige situasjonene. Frustrasjon nummer 2 for jeg vil jo moete han imorgen ogsaa, men vet ikke hvor mye jeg orker av utrolige maater aa komme borti meg, samt komme med komplimanger i annenhver setning.

Og hva skjer naa ikveld? Vennen Pablo adder meg paa messenger og inviterer meg paa vin hjemme hos han og hunden Inger.. Klokken er 22 liksom. Vist, superhyggelig, men tror det er tydelig at disse vennene ikke snakker helt sammen. Frustrasjon nr 3. Jeg skyldte paa tidlig opp, men Pablo har fri imorgen saa sa jeg kanskje skulle ringe, avhengig av hva jeg gjoer imorgen. Det eneste jeg vil er aa ha litt selskap i byen, men det beste er kanskje aa gaa paa kino alene imorgen, after all??

Stuck i San Jose

jaja saa ble det ikke det helt store gjensynet... Rart det der hvordan ting kan vaere helt annerledes en annen dag. Uansett var det hyggelig aa ses igjen, vi hadde goy med aa gaa i byens alle parker og prove aa finne presanger til familien hans paa markedet. Det gikk ikke aa overtale han til aa bli en ekstra dag i San Jose saa naa er jeg atter igjen ganske alene. Dette er en typisk by hvor backpackers maa innom, men aller nodigst ikke vil bli. Det ville jo ikke jeg heller, men begynner aa bli litt kjent i byen, og forsoker sette pris paa aa vaere her istedet for aa vaere frustrert. Idag er det likevel sondag, og jeg skal forsoke aa komme meg litt ut av byen, paa en dagsekskusjon. Ganske min lokale venn Alejandro vil folge med?

Spenning..

Og plutselig fikk jeg en epost fra kanadenser med beskjeden:

jeg kommer til San Jose, hvilket hostel bor du paa?

Spenningen er paa topp....

All you need is love!

hva skal jeg si... Saa fort jeg sier att det ikke skjer noe, skjer alt!
Amerikaneren fikk nok og pakket veska si. Jeg dro paa ladiesnight med nye venner og moeter plutselig en person jeg har sett foer. Vi snakker lenge og forsoker finne ut av hvor vi har moett hverandre foer... Paa samme hostel i Panama City (samme hostel jeg moette amerikaneren, haha).

Og endelig snakker vi kemi!
Historien er saa klisje att den nesten ikke kan fortelles, men... vet spesielt mari kommer til aa elske det her!
Vi sitter paa kanten av en brygge paa ett diskotek og snakker, samt ser paa manen som speiler seg i vannet. Han lurer paa om jeg spiller noe instrument. Selv bor han i Montreal og spiller trompet i et stort orkester der. Han lurer paa om jeg har sett filmen Love Actually... (det er jo bare min favorittfilm gjennom tidene... sukk!) og om jeg husker scenen fra byllupet, der hun blonde gifter seg med negeren... (det er jo bare den nestbeste scenen i hele filmen...) Der hvor de begynner aa reise seg en etter en og spille all you need is love... Og tror dere ikke denne karen klarer aa fortelle meg at han gjorde akkurat samme sak i broren sin sitt bryllup!!! Han hadde faatt med seg masse gode venner og midt under brudemarsjen stiller han seg opp i kirka og spiller de magiske tonene.

Etter denne historien, oppdiktet eller ikke saa var det jo kjort! Fin var han ogsaa.. Og idag maatte man si ha det, men ikke uten en valentinespuss! Saa ble det valetine i aar ogsaa!

Sex eller ingenting...

haha, igaar fikk jeg hoere at jeg ikke har sagt en eneste fin ting til denne amerikaneren. Og enten fikk det bli kos og klem eller ingenting, han var nemlig ikke Vennemateriale!?? hallo, hvor gammel var du igjen? 28 var det ja....

Her forsoker man skaffe seg nye venner men akk nei! Sex eller ingenting!

Behover jeg forklare sluttresultatet av den kvelden? kan vel si at noen var relativt frustrert naar de gikk og la seg, og den noen var ikke meg..

Hasta la vista Panama!

Spanskskolen min har lopper ogsaa... herlig! dessuten er jeg visst altfor bra paa spansk for kan det meste allerede. Hadde jeg skulle vaere her lenger hadde det vaert bra med repetisjon men naa vil jeg laere alt paa engang! Dessuten regner det.. tror veien gaar videre tilbake til Costa Rica snart.

Taalmodighetsproeve...

Taalmodighet er ikke min sterke side...
Spesielt ikke naar noen maser, er 28 aar gammel men oppfoerer seg som 15..
Jeg har naa byttet boende og har flyttet til spanskskolen min. Betaler mer, de har ikke varmt vann etter klokken 12 paa dagen, og det er lenger unna alt...
Men hva gjor man ikke for litt fred og ro?..

Sladder paa tur!

Mange etterlyser litt sladder og "juicy" nyheter paa hvordan det gaar med meg.. Og siden ikke alt passer seg paa en reisedagbok som alle kjente og naere leser saa faar de som klarer aa folge med paa to sider ta del av den andre siden med reisingen;)

Egentlig er det ikke de store sakene aa fortelle om, om man ser bort fra litt haangel her og der paa diskotek etc. Men naar man reiser alene skjer det saker fort skal jeg love... Og naar man befinner seg paa en ode strand med en amerikaner (som er skikkelig mann Mari;) ) som spoer om man vil dele hengekoye med han saa er det ganske vanskelig aa si nei. Jeg skylder paa settingen, og det hele hoeres kanskje veldig romantiskt ut, men akk nei... Jeg fikk fort panikk og forsoker naa mitt beste for aa komme meg unna;) Fins jo grenser for hvor paa man faar vaere!

Livet leker videre og savner fortsatt de helt store bekjentskapene om man kan si det saann. Kanskje soramerika er bedre paa den fronten?:)