Jeg blir stadig vekk paamint om hvor heldig jeg er , som for det foerste har muligheten til aa gjore denne reisen, men ikke minst for at jeg bor i et land hvor ting fungerer, da tenker jeg paa skoler, helsesystem osv. Det har bare gaatt 12 dager av turen siden jeg forlot trygge Norge og det er allerede paatide aa bli litt klisjeaktig...
Fattigdommen kastes mot meg stort sett overalt der jeg beveger meg. Folk gjor hva som helst for penger og for aa overleve. Paa landsbygda klarer de seg stort sett paa det de har. Det er hoener og kuer overalt og selvom de har det toft er inntrykket at de er glade og klarer seg relativt bra. I storbyene er virkeligheten en annen. Saa fort en buss stopper og man setter sin fot paa marken i ber som Belice og Guatemala City blir man nesten overfalt av mennesker som vil hjelpe deg paa en eller annen maate, enten med taxi, hjelpe deg med overnatting eller vise deg rundt for noen pesos. eg vet ikke hvor mye penge rjeg har gitt til folk som har hjulpet meg, musikere paa restauranter eller damene som deler ut dopapir paa toalettene. De bruker hva de har, kjaeledyr kan fint brukes til aa kles ut slik at turiser kan ta bilder av de. Barna laeres opp tidlig og er med far foer og etter skoletid for aa jobbe gratis. Som sagt, jeg vet ikke hvor mye penger jeg har gitt bort, forskjellen er at for meg er det lommerusk, for de er det kanskje ett maaltid. Der det finnes turister klarer man seg altid, det er bare fantasien som setter grense. Jeg har blant annet sett far og sonn som klovner.
I storbyyene ser man hjemlose folk overalt, ofte hjemlose fordi de er handikappede paa en eller annen maate. jeg ser barbeinte barn kledd i filler fordi foreldrene er arbeidslose. Alkolister og psykiskt psyke gaar lose paa gatene.
Det vaerste eksempelet paa aa overleve fikk jeg likevel for noen dager siden. Jeg befinner meg paa en lokalbuss fra Guatemala City til Antigua, en times reise. Paa og av kommer det folk som skal selge ting, forfriskninger i varmen som ferskt frukt, vann, noetter etc. Litt utenfor centrum kommer en liten dame paa. Hun leier en gutt i 5 aarsalderen og jeg oppfatter det som om hun er moren hans. Hun begynner bokstavelig talt aa preke til hele bussen, mens hun holder opp lollipopper hun tydligvis vil selge for 1 kr. Alt er som vanlig, men uten forvasel steller guttungen seg opp paa foerste sete og moren drar ned buksene hans. Det synet som blir blottet framfor meg er ubesrkivelig og kommer alltid til aa aere printet inn i odet mitt. Under den lille tisen hans henger det en gigantisk boble av noe slag, det ser ut som en stor ballong. Hva det feiler guttungen vet jeg ikke men jeg forstaar av hun forsoker aa redde guttungen. Synet gjor meg kvalm og jeg ser skamfult ut av vinduet naar hun spor meg om penger. Jeg vet at gir jeg henne penger er det liten sannsynlighet for at de pengene blir brukt til medisinks hjelp til gutten. Det blir ingen penger innsamlet paa denne bussen heller, tross et brutalt syn. Hva skal isaafall till for at folk skal gi penger. Og guttungen? Nei han viket helt uanfektet av det hele. Som alle andre 5aaringer lop han rundt i bussen mens han smilte og lo. Mens jeg sitter igjen med daarlig samvittighet, skyldfoelse og sinne.
Det skal ogsaa legges til at enda et eksempel paa brutal virkelighet har skjedd. I Antigua, Guatemala ble jeg overfalt og ranet. Jeg har det bra naa bortsett fra at jeg er utrolig bitter, sint og motlos. Jeg vilhelst glemme hele greia, men siden baade kort, pass, og enda et kamera ble stjaalet er det mye som maa fikses. Jeg har hat faks i uflaksen og ting kunne ha gaatt mye vaerre. Jeg hadde et kreditkort liggende paa lur og det var heldigvis en ambassade bare en time unna saa jeg har faat nodpass og nytt elektroniskt er bestilt til konsulatet i Costa Rica. Jeg er naa trygt sammen med en gruppe paa 10 personer + en argentinsk guide, som ogsaa hjalp meg med rapport hos politiet. Jeg blir godt tatt vare paa og Vibeke og jeg slipper nesten ikke hverandre av synet lenger.
Naa har det meste skjedd meg i lopet av 2 uker og jeg haaper uflaksen snat snur. Jeg er opptimistisk, reisen og eventyret fortsetter, som sagt> ting kan bare bli bedre!
lørdag 19. januar 2008
Stemningsrapport fra en busstur gjennom Belize
Where u goin?
Det sies at Belizere er saa avslappet og late at de ikke orker aa snakke i hele setninger engang. Jeg befinner meg i en klam hete i Belize City paa busstasjonen. Placencia svarer jeg litt forsiktig til mannen som har stoppet meg. That buss, sier han og peker, leaves at 1.30 ticket sold on bus. Selvom engelsk er spraaket de snakker i Belize er det ikke akkurat oxford engelks paa hoyt nivaa. De sier det de orker si, med en skikkelig karibisk sleng, men det oppfattes ikke som uhoflig selvom de prater i halve setninger, bare latskap. Her er det bare aa folge livsstilen og rytmen til rastafarikulturen. Overraskende nok gaar bussen naar de skal. Den fylles av sjokoladebrune mennesker med dreads og negerfletter. Jeg skiller meg kraftig ut i mengden blant lokalbefolkningen. Den amerikanske skolebussen med de slitte skinnsetene ruller ut av den gulgroenne stasjonen og rastafarimusikken hoeres ut av de sprakende hoytalerne. Folk hopper av og paa bussen naar det passer og en billetor samler penger og sorger for at bussjaforen stopper der folk skal av. Alle vinduer er aapne og den varme gjennomtrekken er deilig paa en overoppheted skandinavisk kropp. Vi kjorer innover i landet,klimaet blir fuktigere og mer tropiskt og saa kommer regnet. Alle hopper opp for aa stenge vinduene, dvs de som gaar aa stenge. Vi stopper i Belmopan, midt i landet og ogsaa landets hovedstad. Her gaar de fleste av og masse skoleungdom i blaa uniformer kommer paa. Bussen blir overfull av de vakreste menneskene jeg noensinne har sett. Belizere har perfekt hudfarge og veldig fine ansiktstrekk, baade kvinner og menn. De har alle straalende oyner og et bredt smil om munnen. Og saa kommer hun inn, damen med stor D. Hun er stor og kraftig med en Donald Duck rumpe og hun liver opp hele bussen med vaeremaaten sin. Hun anser til Bob Marley og gaar rundt bussen med et fat med sandwitcher hun vil selge for 1 kr. Samtidi synger hun hoyt er sprudlende glad og har kokkelue og forkle paa. At sandwitchene har ligget i solen hele dagen gjor ingenting for bare varemaaten hennes gjor meg sulten.
Naar bussen er helt full og sandwitchdamen har solgt mange nok ruller bussen videre. Vi kommer ut i regnskogen og det lukter plutselig appelsiner i hele bussen. Vi kjorer forbi appelsinplantasjer, saa bananplantasjer samtidig som vi stiger oppover i fjellene. Naturen er fantastiskt, nesten regnskog. Saa ruller vi nedover mot kysten, det er palmer saa langt oyet kan se og midt et kryss stopper bussen. Mange gaar av, midt i ingenting og billetorren ser sporrende paa meg. Jeg hopper ut bakdora og sekken min folger etter. 2 sekunder senere star en annen, overfull amerikansk skolebuss der og venter paa meg. Bagen min blir kastet inn bak sammen med 10 kr sekker med ris og andre matvarer som er innhandlet storbyen. Selv presses jeg inn framdora og jeg foler meg som et litet lam stuet sammen med en stor saueflokk, og bussen hmper videre i takt med reaggymusikken. Heldigvis forsvinner det mennesker av bussen pa veien mens veiene blir mindre og mindre. Tilslutt er det mest et stort hull vi kjorer i, det er rod sand veien bestaar av og skumringen faller paa. Naar jeg begynner aa tvile paa om hele turen var en daarlig de ser jeg det. Havet ligger langt der borte og jeg maa naerme meg maalet. Bussen ruller forbi den lille strandbyen etter den andre, uten at det er der jeg skal av og plutselig har den 4 timers lange bussturen tatt over 5 timer. Jeg kastes fram og tilbake, jeg er kvalm, trott og har vondt i rumpa. Det er tydligvis bare jeg og et engelskt turistpar som foler det saann. De andre lokale hopper opp og ned i takt med musikken og slapper av. Jeg blir mer og mer urolig, jeg maa ha kjort for langt, og da jeg tror alt haap er ute ser jeg plutselig vann paa begge sider av bussen. Bussen befinner seg paa en halvoy, det maa vaere rett tross alt!
Flere og flere forlater bussen, billettoren spor meg hvor jeg vil av, busstasjonen selvfolgelig. Ok sier han og himler med oynene, og saa er jeg alene paa bussen med billetor og sjafor. Stasjonen er lengst ned paa halvoya og lengst ned i den lille byen. Det er morkt saa jeg aner ikke hvor jeg befinner meg. Jeg er trott g vil bare ha en seng aa sove i. Noen rastafaries ler av meg og spor hvordan bussturen var. Bumy and my ass hurts, svarer jeg mutt tilbake. De ler og peker> u want to go that way for beach. Jeg takker og gaar tilbake der bussen har kjort, den har parkert langsgruseien og en annen ratafari stopper meg og spor hvor jeg har tenkt meg. Han hjelper villig til og etter 5 og en halv times bussreise kan jeg endelig sovne i en god seng.
Jeg vaakner opp tidlig neste morgen og ser spent ut av vinduet. Solen skinner, stranden er bare noen meter unna og overalt er det avslapede, smilende rastafaris. Forventingene til dette stedet var store. I folge Lonly Planet og min reiseguru og forfatter Peter Moore skulle dette varere paradis paa jord. Et rolig og avslappet lite sted med faa turister og hyggelig lokalbefolkning. En perle langt fra allfarvei der man lett kommer inn i det karibiske hverdagslivet. Og jammen har ikke baade Lonly Planet og Peter Moore rett. Det var vell vaert den slitsomme bussturen! Jeg har kommet til Paradis!
Det sies at Belizere er saa avslappet og late at de ikke orker aa snakke i hele setninger engang. Jeg befinner meg i en klam hete i Belize City paa busstasjonen. Placencia svarer jeg litt forsiktig til mannen som har stoppet meg. That buss, sier han og peker, leaves at 1.30 ticket sold on bus. Selvom engelsk er spraaket de snakker i Belize er det ikke akkurat oxford engelks paa hoyt nivaa. De sier det de orker si, med en skikkelig karibisk sleng, men det oppfattes ikke som uhoflig selvom de prater i halve setninger, bare latskap. Her er det bare aa folge livsstilen og rytmen til rastafarikulturen. Overraskende nok gaar bussen naar de skal. Den fylles av sjokoladebrune mennesker med dreads og negerfletter. Jeg skiller meg kraftig ut i mengden blant lokalbefolkningen. Den amerikanske skolebussen med de slitte skinnsetene ruller ut av den gulgroenne stasjonen og rastafarimusikken hoeres ut av de sprakende hoytalerne. Folk hopper av og paa bussen naar det passer og en billetor samler penger og sorger for at bussjaforen stopper der folk skal av. Alle vinduer er aapne og den varme gjennomtrekken er deilig paa en overoppheted skandinavisk kropp. Vi kjorer innover i landet,klimaet blir fuktigere og mer tropiskt og saa kommer regnet. Alle hopper opp for aa stenge vinduene, dvs de som gaar aa stenge. Vi stopper i Belmopan, midt i landet og ogsaa landets hovedstad. Her gaar de fleste av og masse skoleungdom i blaa uniformer kommer paa. Bussen blir overfull av de vakreste menneskene jeg noensinne har sett. Belizere har perfekt hudfarge og veldig fine ansiktstrekk, baade kvinner og menn. De har alle straalende oyner og et bredt smil om munnen. Og saa kommer hun inn, damen med stor D. Hun er stor og kraftig med en Donald Duck rumpe og hun liver opp hele bussen med vaeremaaten sin. Hun anser til Bob Marley og gaar rundt bussen med et fat med sandwitcher hun vil selge for 1 kr. Samtidi synger hun hoyt er sprudlende glad og har kokkelue og forkle paa. At sandwitchene har ligget i solen hele dagen gjor ingenting for bare varemaaten hennes gjor meg sulten.
Naar bussen er helt full og sandwitchdamen har solgt mange nok ruller bussen videre. Vi kommer ut i regnskogen og det lukter plutselig appelsiner i hele bussen. Vi kjorer forbi appelsinplantasjer, saa bananplantasjer samtidig som vi stiger oppover i fjellene. Naturen er fantastiskt, nesten regnskog. Saa ruller vi nedover mot kysten, det er palmer saa langt oyet kan se og midt et kryss stopper bussen. Mange gaar av, midt i ingenting og billetorren ser sporrende paa meg. Jeg hopper ut bakdora og sekken min folger etter. 2 sekunder senere star en annen, overfull amerikansk skolebuss der og venter paa meg. Bagen min blir kastet inn bak sammen med 10 kr sekker med ris og andre matvarer som er innhandlet storbyen. Selv presses jeg inn framdora og jeg foler meg som et litet lam stuet sammen med en stor saueflokk, og bussen hmper videre i takt med reaggymusikken. Heldigvis forsvinner det mennesker av bussen pa veien mens veiene blir mindre og mindre. Tilslutt er det mest et stort hull vi kjorer i, det er rod sand veien bestaar av og skumringen faller paa. Naar jeg begynner aa tvile paa om hele turen var en daarlig de ser jeg det. Havet ligger langt der borte og jeg maa naerme meg maalet. Bussen ruller forbi den lille strandbyen etter den andre, uten at det er der jeg skal av og plutselig har den 4 timers lange bussturen tatt over 5 timer. Jeg kastes fram og tilbake, jeg er kvalm, trott og har vondt i rumpa. Det er tydligvis bare jeg og et engelskt turistpar som foler det saann. De andre lokale hopper opp og ned i takt med musikken og slapper av. Jeg blir mer og mer urolig, jeg maa ha kjort for langt, og da jeg tror alt haap er ute ser jeg plutselig vann paa begge sider av bussen. Bussen befinner seg paa en halvoy, det maa vaere rett tross alt!
Flere og flere forlater bussen, billettoren spor meg hvor jeg vil av, busstasjonen selvfolgelig. Ok sier han og himler med oynene, og saa er jeg alene paa bussen med billetor og sjafor. Stasjonen er lengst ned paa halvoya og lengst ned i den lille byen. Det er morkt saa jeg aner ikke hvor jeg befinner meg. Jeg er trott g vil bare ha en seng aa sove i. Noen rastafaries ler av meg og spor hvordan bussturen var. Bumy and my ass hurts, svarer jeg mutt tilbake. De ler og peker> u want to go that way for beach. Jeg takker og gaar tilbake der bussen har kjort, den har parkert langsgruseien og en annen ratafari stopper meg og spor hvor jeg har tenkt meg. Han hjelper villig til og etter 5 og en halv times bussreise kan jeg endelig sovne i en god seng.
Jeg vaakner opp tidlig neste morgen og ser spent ut av vinduet. Solen skinner, stranden er bare noen meter unna og overalt er det avslapede, smilende rastafaris. Forventingene til dette stedet var store. I folge Lonly Planet og min reiseguru og forfatter Peter Moore skulle dette varere paradis paa jord. Et rolig og avslappet lite sted med faa turister og hyggelig lokalbefolkning. En perle langt fra allfarvei der man lett kommer inn i det karibiske hverdagslivet. Og jammen har ikke baade Lonly Planet og Peter Moore rett. Det var vell vaert den slitsomme bussturen! Jeg har kommet til Paradis!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
