Livets brutale virkelighet

Jeg blir stadig vekk paamint om hvor heldig jeg er , som for det foerste har muligheten til aa gjore denne reisen, men ikke minst for at jeg bor i et land hvor ting fungerer, da tenker jeg paa skoler, helsesystem osv. Det har bare gaatt 12 dager av turen siden jeg forlot trygge Norge og det er allerede paatide aa bli litt klisjeaktig...

Fattigdommen kastes mot meg stort sett overalt der jeg beveger meg. Folk gjor hva som helst for penger og for aa overleve. Paa landsbygda klarer de seg stort sett paa det de har. Det er hoener og kuer overalt og selvom de har det toft er inntrykket at de er glade og klarer seg relativt bra. I storbyene er virkeligheten en annen. Saa fort en buss stopper og man setter sin fot paa marken i ber som Belice og Guatemala City blir man nesten overfalt av mennesker som vil hjelpe deg paa en eller annen maate, enten med taxi, hjelpe deg med overnatting eller vise deg rundt for noen pesos. eg vet ikke hvor mye penge rjeg har gitt til folk som har hjulpet meg, musikere paa restauranter eller damene som deler ut dopapir paa toalettene. De bruker hva de har, kjaeledyr kan fint brukes til aa kles ut slik at turiser kan ta bilder av de. Barna laeres opp tidlig og er med far foer og etter skoletid for aa jobbe gratis. Som sagt, jeg vet ikke hvor mye penger jeg har gitt bort, forskjellen er at for meg er det lommerusk, for de er det kanskje ett maaltid. Der det finnes turister klarer man seg altid, det er bare fantasien som setter grense. Jeg har blant annet sett far og sonn som klovner.

I storbyyene ser man hjemlose folk overalt, ofte hjemlose fordi de er handikappede paa en eller annen maate. jeg ser barbeinte barn kledd i filler fordi foreldrene er arbeidslose. Alkolister og psykiskt psyke gaar lose paa gatene.

Det vaerste eksempelet paa aa overleve fikk jeg likevel for noen dager siden. Jeg befinner meg paa en lokalbuss fra Guatemala City til Antigua, en times reise. Paa og av kommer det folk som skal selge ting, forfriskninger i varmen som ferskt frukt, vann, noetter etc. Litt utenfor centrum kommer en liten dame paa. Hun leier en gutt i 5 aarsalderen og jeg oppfatter det som om hun er moren hans. Hun begynner bokstavelig talt aa preke til hele bussen, mens hun holder opp lollipopper hun tydligvis vil selge for 1 kr. Alt er som vanlig, men uten forvasel steller guttungen seg opp paa foerste sete og moren drar ned buksene hans. Det synet som blir blottet framfor meg er ubesrkivelig og kommer alltid til aa aere printet inn i odet mitt. Under den lille tisen hans henger det en gigantisk boble av noe slag, det ser ut som en stor ballong. Hva det feiler guttungen vet jeg ikke men jeg forstaar av hun forsoker aa redde guttungen. Synet gjor meg kvalm og jeg ser skamfult ut av vinduet naar hun spor meg om penger. Jeg vet at gir jeg henne penger er det liten sannsynlighet for at de pengene blir brukt til medisinks hjelp til gutten. Det blir ingen penger innsamlet paa denne bussen heller, tross et brutalt syn. Hva skal isaafall till for at folk skal gi penger. Og guttungen? Nei han viket helt uanfektet av det hele. Som alle andre 5aaringer lop han rundt i bussen mens han smilte og lo. Mens jeg sitter igjen med daarlig samvittighet, skyldfoelse og sinne.

Det skal ogsaa legges til at enda et eksempel paa brutal virkelighet har skjedd. I Antigua, Guatemala ble jeg overfalt og ranet. Jeg har det bra naa bortsett fra at jeg er utrolig bitter, sint og motlos. Jeg vilhelst glemme hele greia, men siden baade kort, pass, og enda et kamera ble stjaalet er det mye som maa fikses. Jeg har hat faks i uflaksen og ting kunne ha gaatt mye vaerre. Jeg hadde et kreditkort liggende paa lur og det var heldigvis en ambassade bare en time unna saa jeg har faat nodpass og nytt elektroniskt er bestilt til konsulatet i Costa Rica. Jeg er naa trygt sammen med en gruppe paa 10 personer + en argentinsk guide, som ogsaa hjalp meg med rapport hos politiet. Jeg blir godt tatt vare paa og Vibeke og jeg slipper nesten ikke hverandre av synet lenger.

Naa har det meste skjedd meg i lopet av 2 uker og jeg haaper uflaksen snat snur. Jeg er opptimistisk, reisen og eventyret fortsetter, som sagt> ting kan bare bli bedre!