nytt liv, nye muligheter - del 2

En uke siden sist jeg skrev, og jeg ser tilbake med triste øyne. Det var da jeg var lykkelig og helt uvitende om hva som skulle komme, og at hele det nyoppstartede livet mitt i Oslo plutselig skulle totalforandres. Utrolig at man kan være lykkelig et sekund for så at hele verden raser sammen, alt på bare noen sekunder.

Så skal man ut på boligjakt igjen, og siden lønna ikke er den beste blir det å flytte inn i bofelleskap. Blir veldig rart etter å ha bodd alene ganske lenge, dele kjøkken og bad er kanskje ikke helt min greie, men blir ihvertfall deilig å slippe å bo alene nå. Forhåpentligvis bli kjent med noen nye mennesker, og som sagt: skaffe seg et nytt liv...

Om jeg er sint? Nei, jeg er heller blitt iskaldt og følelsesløs. Det hele har vel ikke akkurat gått opp for meg enda, og jeg hvet det kommer, men akkurat nå er jeg fornuftig og rasjonell. Skal løse alt det praktiske for da kommer alt til å bli bedre. Jeg kan ikke være sint, jeg forstår jo, har selv vært i samme situasjon.. Det eneste er at jeg orker bare ikke å flytte igjen! 3 måneder siden sist.. Tidenes korteste samboerforhold kanskje? Masse som må fikses og jeg er lei av å fikse!.. Om jeg hadde fått billetter til roskilde hadde vi reist om 2 dager, helt uvitende om framtiden.. ganske ironiskt. Håper det blir dålig vær hele uka!.. (dere merker kanskje ironien i det hele)

Siste året har gått fra bra, til kaos til superbra til ræva. For ett år siden hadde jeg avslutta høgskolen og hadde bare blanke ark framfor meg. Jeg valgte å reise fra kjærste for å være reiseleder på Azorene, noe jeg ikke angrer et sekund på. Lengter nå tilbake, bare for at det hele var en flukt fra virkeligheten, noe jeg behøver nå. Hvet de søker reiseledere til Malta og tanken er fristende, men hvet også at det ikke nytter å rømme hele livet.. en tendens jeg bruker å ha.

Jeg forsøker fortsatt forstå, hva var det som gikk galt, hva kunde jeg ha gjort annerledes. Jeg kan ikke gjøre noe for å forbedre situasjonen til min fordel, noe som er irriterende. Hadde jeg enda vært sint, ha noe å være sint for, men vi er jo bestevenner, en person jeg fortsatt bryr meg mye om. Vi begynte som venner, det er vel der problemet var.. Hvorfor kan man aldrig kjenne like mye for hverandre? Så langt i livet har det aldrig hendt meg, at man har kjent like mye samtidigt! Jeg venter fortsatt på det øyeblikket. Men nå skal jeg atter en gang forsøke å være singel, får se hvordan det går denne gangen. Har som sagt vært singel ca 8 måneder siden jeg var 18 år, selvom jeg virkelig vil være alene!..

Alle planene for framtiden er nå bortblåst, jeg kan gjøre helt som jeg vill. Problemet er bare at jeg endelig hadde funnet noen som ville samme sak som meg. Å reise står fortsatt på skjemaet, og vi vill fortsatt reise sammen.. Hvet det høres sykt ut, og vi hvet vel alle at det ikke kommer til å skje, når han skaffer ny potensiell flickvenn (i løpet av en uka ca bruker det å ta for han.. grmph!) vill jeg selvsagt ikke være venner lenger.

Jag har hørt alla klisjeene, jeg vet at alt kommer til å bli bra, og jeg må bare holde fast i troen på at ting skjer av en grund.. Det er en mening med alt, men akkurat nå føles alt veldig meningsløst. Jeg angrer ingenting, og jeg har blitt en erfaring rikere.. som min venninne Lo alltid har sagt: "Tine, du må finne deg en mann!" Ikke no snikksnakk, gi meg en mann takk! Men de er jo alle gifte Lo... ! Typiskt at jeg bare faller for unge uerfarne små søte pojker...

En liten trøst har jeg ihvertfall! Det her er vedens mest effektive slankekur!:)